Noe slutter

... og noe annet begynner.


De siste ukene har jeg tenkt mye på hva jeg skal gjøre. Fundert og fundert og endelig tatt en viktig avgjørelse.


Bakgrunnen til dette er at jeg i lengre tid har vært sykemeldt og har gått over på AAP. Ikke spesielt stolt over akkurat det, men det er nå slik det har blitt. Min sykdom, som med mange andres, synes ikke utenpå. Desto verre er det de dagene det er ille og jeg ikke orker å være sosial.


Grunnen til dette?


Jo, jeg møtte den berømte, såkalte, beryktede osv. veggen. Jeg ble handlingslammet, ute av stand til å gjøre jobben min, til tider asosial, gråt mye, spesielt om kvelden når jeg hadde lagt meg. Følte meg udugelig. Orket ikke å gjøre noen ting. Hverken hjemme eller på jobb. Til slutt ble det så ille at jeg måtte gå til lege. Jeg ble sykemeldt, langtidssykemeldt.


Det var tungt. Veldig tungt. Heldigvis har jeg en gruppe venner rundt meg som har vært der for meg gjennom denne tiden. Venner som jeg har kunnet snakke med og som har forstått. Jeg har også en god, snill samboer som har stått meg bi. Han har kanskje ikke forstått så veldig mye, eller har kunnet hjelpe meg konkret, men det at han har vert der sammen med meg, og støttet meg har vært kjempeviktig. All ære til han for det.


Jeg har sakte men sikkert kommet tilbake til noe som kan kalles nært normalen. Jeg er på langt fra friskmeldt, men klarer å ha normale dager hvis jeg klarer å unngå for mye stress i hverdagen. Jeg har kommet til den realisasjon at jobben som jeg har, har vært en stor medvirkende faktor for min sykdom. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette av hensyn til arbeidsgiver. Det er nok å si at de som kjenner meg godt, kjenner min situasjon. Derfor har jeg kommet fram til at det vil være mye bedre for meg og min helse at jeg avslutter mitt arbeidsforhold hos min nåværende arbeidsgiver.


Jeg har i dag skrevet oppsigelsen og levert den i postkassa.


Hva jeg skal gjøre fremover nå, vil tiden vise.
Jeg har noen tanker om det, men dette vil jeg komme tilbake til senere nå jeg har fått de avklaringene jeg trenger. Det som kan sies er at det er spennende.


Jeg føler meg i alle fall lettet over at jeg har tatt denne beslutningen, og vet at jeg har støtte hos dem som bryr seg om meg. Det setter jeg umåtelig pris på. Tusen takk til dere som har hjulpet og støttet meg i en vanskelig tid. Dere fortjener de beste klemmene alle mann/damer <3