Sånn rent bortsett fra skryteinnlegget som jeg nettopp har publisert er det nå en stund siden jeg har skrevet noe.
Dere husker sikkert min optimisme i høst over ar jeg jobbet litt igjen. Jeg fikk et sommervikariat som servicemedarbeider på kommunehuset her jeg bor. Det var jo kjempebra! jeg følte virkelig bra, og optimistisk og glad over at jeg endelig jobba.
Etter endt vikariat hadde jeg en periode med arbeidsutprøving på samme sted.
Men så ble det som det måtte, helsa "sprakk" igjen. Jeg gikk inn i en periode med nedstemthet, og, det jeg vil kalle, lette angstanfall. Ikke sånne som du mister pusten av og du kjenner at magen vrir seg flere omganger, men sånne som vrir seg litt i magen og gjør at det blir litt tyngre dager.
Dette medførte jo at jeg ikke greide å jobbe slik jeg ville, og som var påkrevet.
I oppfølgingsmøte med NAV og kontaktpersonen min på jobb ble vi enige om å avslutte arbeideutprøvingen.
Hvorfor? Jo fordi, jeg ikke klarte det. Jeg greide ikke å holde stresset og nedstemtheten borte, jeg fikk svikt i hukommelsen, jeg ble lett distrahert, ukonsentrert, lett irritert (selv om jeg unngikk å la det skinne gjennom så godt jeg kunne). Kom hjem som et slakt om ettermiddagen og "svimte av" i stolen min. Hadde ikke energi til å gjøre noen ting hjemme.
Så, jeg har ikke jobb, jeg har ikke gode utsikter til å få meg jobb, på grunn av helsa.
Så nå, nå har jeg søkt om uførepensjon.
Ja, det ble slik, Skal jeg skamme meg over det? Nei, hvorfor skulle jeg det?
Jeg velger å si det som det er. Jeg sier det fordi det er noen som skammer seg over at de har blitt uføre, fordi psykisk helse dessverre fortsatt er vanskelig å snakke om, og at konsekvensen av å være psykisk syk/ha en psykisk lidelse kan rett og slett være at man blir arbeidsufør.
Jeg velger å si det fordi psykisk helse fortsatt er stigmatisert. Det synes ikke utenpå, så da er man ikke syk da.
Men jo, vi er det, i varierende grad. Noen mer enn andre.
Men vi skal ikke sammenligne oss med andre. Jeg er den jeg er, med min lidelse. Jeg er ikke som deg, kommer ikke til å bli som deg, like lite som du kommer til å bli som meg.
Jeg må finne MIN måte å håndtere min situasjon på.
Der er gode dager, og der er dårlige dager, dager der jeg går rundt meg selv og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, og ikke har energi til å gjøre noe fordi tåka ligger tungt over hodet mitt. Fordi angsten gnager i magen og lager hull, fordi depresjonen er så langvarig at den er blitt "normalen".
Av og til føler jeg meg litt sånn, fortapt i snødrevet.
Men innimellom er der lysglimt. Vi går mot lysere tider og vår. Snart er det påske.
Jeg har et par turer jeg gleder meg til. Først til Molde og koftefesten nå i helgen som kommer. Så skal jeg og mamma på tur sammen til Praha og julemarkedet der. Det gleder jeg meg til. Det er ikke før til høsten, men det er noe fint å se frem til, turen og å treffe nye og gamle kjente igjen.
Ha en fin kveld videre.
