17. Mai

Er vi så glad i.

Joda, jeg også

Men jeg har ikke vært ute og gått i 17. mai-tog. Jeg har ikke spist is og pølser i brød med ketchup på. Jeg har ikke skravlet og ledd med venner og kjente i dag. Jeg har vært hjemme. Hatt en stille og rolig dag sammen med min kjære.

Men, jeg har jo ikke ligget helt på latsiden. Jeg har fått unna noe husarbeid. Noe som jeg ikke har hatt så veldig mye energi til. Jeg har gjort litt håndarbeid. Har blitt en eller to Rensekluter. og jeg har ryddet i strikkekroken min. Heldigvis har jeg ikke tatt et eneste bilde av noen av disse tingene. Bare forteller at hybelkaninene rundt omkring måtte vike for våtmoppen. klær ble vasket, tørket, lagt sammen og lagt på plass i skuffer og skap. Innimellom ble det som sagt litt strikking og meditasjon.

Ja, for det må jeg gjøre. Det har legen sagt. Ta ting med ro, ikke stresse. Men, ha rutiner, regelmessige måltider osv. Meditere og mosjonere. Ble litt lite mosjon i dag, men litt meditasjon mellom slagene.

Det er egentlig veldig deilig å koble ut innimellom. Bare slappe helt av og kjenne at kroppen blir rolig og avslappet, og at hodet ikke spinner i tusen tanker, men kan få en liten stund med stillhet. Kjenne at sjelen får litt ro og kjenne at man samler ny energi til å gjøre litt til. Men, samtidig passe på at jeg ikke gjør for mye. Da kan jeg bli syk, da havner jeg i kjelleren igjen. Det er bare at like før det skjer, er jeg helt på topp, på toppen av verden, på toppen av Mt. Everest. Ingenting er et problem. Proppet full av energi. Kan klare ALT. Det er bare det at da er jeg også syk.

Har nå innsett at jeg har vært syk veldig lenge, uten at jeg har merket så mye til det. Når jeg nå har fått snakket med legen min, og han har sett meg i de forskjellige fasene av jo-jotilværelsen jeg til tider har hatt, har han funnet ut hvorfor det er sånn. Jeg har vært inne på tanken selv, men har i det lengste holdt fast ved at, "det kan det ikke være, kan det?" Jeg har heller ikke snakket med noen om dette heller. Det har jeg ikke vært sterk nok til, eller hatt mot til. Det var ikke før jeg gikk på veggen av stress at jeg begynte å ta depresjonen og utbrentheten på alvor, og jeg gikk til legen. Jeg var veldig heldig, og kom til en lege som forstod, og som også tok tak og ikke minst- og det er det aller viktigst- fulgte opp. Jeg ble satt på medisin uten at det hadde veldig stor effekt, men det tok brodden av svingningen. Så ble jeg referert videre. Jeg har fått ny medisin slik at nedturene ikke blir så tunge. Jeg må finne balansen. Være midt på, ikke oppe eller nede. Det er midt på at jeg er meg selv helt.

Det er vanskelig å snakke om psykiske problemer. Ja, for det er det det er. Psykisk syk. Så, da er det sagt. Ikke høyt med store bokstaver, men stille og rolig i denne bloggen som jeg vet at mine søstre og andre familiemedlemmer og noen andre som jeg ikke kjenner leser. Jeg har ikke snakket med dem om dette. Har liksom ikke væt noe tema heller. Mamma vet at jeg sliter, men ikke akkurat hva det er.

Og nå når jeg har skrevet dette, uten at jeg har konkludert med en diagnose, lurer jeg litt på om jeg tør å publisere dette. Ja, for hva kommer folk til å tro? Hvordan vil de reagere? Kommer de til å frike ut og holde meg på armlengdes avstand? Eller vil de ta det helt rolig og forsikre meg om at det er helt OK. Det er bare slik det er?

Så denne 17. mai-dagen har jeg stelt pent med meg selv, ikke utsatt meg selv for unødvendig stress. Det vet jeg kommer ved en senere anledning. Så jeg må samle god energi slik at jeg kan håndtere det.

Og mens jeg tar det med ro, strikker jeg, og tenker litt på hva jeg har lyst til å strikke som neste prosjekt,

Ha en fin dag videre :-)
<3