Hva er akkurat passe?

 -og hvem bestemmer hva som er det?

Da jeg startet arbeidet med prosjektet mitt, som i hovedsak skal inneholde strikkeoppskrifter, ønsket jeg samtidig å sette fokus på mental helse. Tekster om egne erfaringer, og ord til trøst og ettertanke.
Men hvor mye av disse tekstene er passe? Når blir det for mye? Og hvem skal definere hvor mye som er for mye?

Disse er litt vriene spørsmål. Hvordan kan man svare på dem uten å måtte kompromisse på det man ønsker å formidle?

Hele tiden i arbeidet med dette prosjektet tenker jeg på hva som er hovedbudskapet, hvordan skal jeg legge det frem på best mulig måte, og også hvordan det vil bli oppfattet av leseren. Det siste kan jeg vanskelig kontrollere. Vi har alle forskjellige tanker og erfaringer rundt mental helse.

Håpet er hele tiden å få til å skrive tekster som ikke setter fokus på meg personlig, men som forteller litt om mine erfaringer med psykisk lidelse. Jeg ønsker å fjerne stigma og forutinntatthet og at jeg ved å dele mine egne erfaringer kan hjelpe andre i lignende situasjoner. 

Jeg ønsker å formidle at du er ikke alene om å ha det vanskelig. Du trenger ikke late som om du greier alt. Det er greit å gråte når man føler seg overveldet. Det er helt ok om du ikke orker å rydde eller gjøre rent hjemme. Og orker du ikke å gå ut og møte venner en dag, ja så er det også helt i orden.

Utfordringen er å finne balansen, den gylne middelvei mellom for mye og akkurat passe. Jeg tror jeg klarer å få det til sånn passe. Likevel føler jeg at det er noe som mangler. Vi får se. Det er kanskje bare angsten som stikker hodet frem litt. 

Jeg leste litt om janteloven litt tidligere i dag. Vi vet alle hvordan den går. Kort sagt; du skal ikke komme her og komme her... 
Jeg kjenner på den følelsen, den som ikke lar deg helt ha troa på deg selv, som gjør det vanskelig å tro på at det du gjør er bra. Som gnager og maser om at det helt sikkert ikke er noen som vil lese det jeg skriver.

Det er skummelt å blottlegge seg selv på denne måten. Det er skummelt at det vil sitte noen der ute å lese tekstene mine, og forhåpentligvis strikke fra oppskriftene mine. Det er skummelt å vite at noen der ute vil ha en mening om dette. 

Men håpet, håpet er at noen der ute finner trøst i de ordene jeg har skrevet.

- og at strikkeoppskriftene faller i smak

Det gjelder å ha trua

***

Ha en fortsatt fortreffelig strikkedag

Oooooi, nå har jeg vel avslørt meg selv....

Jeg tar sikte på at prosjektet vil bli fullbyrdet til neste høst.