Du må ikke komme her og være sur

 Jeg er ikke sur, jeg kjemper for å være her

Se nå ikke så sur ut

jeg er ikke sur.... 

Det hjelper ingen ting at du sitter å sier det

Smiiiil da

Jeg kan godt smile, men da blir det mest bare en stygg grimase

fordi jeg fortsatt kjemper for å være her

Skjerp deg, det er da ikke så vanskelig

Hva vet du om det? Er du lege kanskje?

Hvor enkelt er det, å skulle skjerpe seg når man allerede sliter for å være her

Du må ikke komme her og være sur

Jeg er ikke sur, jeg er sliten, og enda mer sliten av å høre deg si det

Men jeg kan fort bli sur, og det vil du vel ikke?

Se nå ikke så sur ut

Jeg er for faen ikke sur!!!

Photo: Anne Oline Eliassen

Vlogg

 Du stusser kanskje på overskrifta? Vlogg?

Tja, er vel ikke så komplisert egentlig. Enten har jeg gjort noe forferdelig dumt, eller noe nytt og spennende som bare kan gå bra.

Jeg har starta Videologg, eller Vlogg som jeg kaller det, egen kanal på YouTube.

Kanalen min heter Annestrikk, og her snakker jeg om strikking, garn, design og litt om mental helse.

Så langt har jeg gitt ut 5 episoder + et par miniepisoder. Episode 6 ligger å lurer i bakhodet.

Hvorfor? lurer du kanskje på. Ja, det lurer jeg litt på også. 

Jeg har kommet frem til at jeg ønsker å utfordre min egen komfortsone, bli komfortabel med å snakke til fremmede, selv om jeg ikke har live publikum. Når jeg ser og hører meg s

elv på opptak, synes jeg stemmen min høres veldig rar ut og at jeg ser rar ut, og lite fotogen. 

Jeg trenger å bli komfortabel med den jeg er nå, få mestringsfølelse og litt bedre selvtillit og selvbilde og det håper jeg vloggen min vil hjelpe meg med. Selv om publiseringsangsten kanskje kan virke mot hensikten.

Jeg ønsker å sette fokus på mental helse, si noe om hvordan det er å ha en psykisk lidelse. Skape oppmerksomhet rundt dette, og forhåpentligvis hjelpe andre med å søke hjelp. Etterhvert fortelle min historie.

Jeg har skrevet en del om dette i denne bloggen her, her, her, her for eksempel.

Mental helse, egen og andres er et vanskelig tema, fortsatt tabubelagt og stigmatisert. Håpet er at jeg med min historie gjennom vloggen kan sette fokus, og være med på å bryte ned disse tabuene og stigmatiseringen.

Og noen ganger er det lettere å skrive om det....

Men, det blir mest strikking og design og sånt, selvfølgelig. Dele med andre det jeg holder på med, og litt hverdag. Jeg forteller om ting jeg strikker på, og så om hvilke strikkeplaner jeg har fremover. 

Og så vil jeg snakke om mine design, selvfølgelig. 

Bilde 1 tatt av Brit Vie, de to andre er det jeg som har tatt.

Og helt subsidiært fant jeg ut at jeg faktisk liker å sitte og redigere film. Jeg er ingen stor regissør, har ingen ambisjoner om å bli det heller. Jeg eksperimenterer og prøver meg frem for å finne mitt format. Det er morsom og spennende. Det er så mye man kan gjøre, og det er fort gjort å gjøre for mye. Kunsten er vel å finne en gylden middelvei, min måte å gjøre det på uten at det blir for mye krimskrams. Det er så morsomt! Jeg kan sitte i flere timer å sette sammen en episode med bilder, film og musikk. Fortelle en historie, ikke bare med ord, men også i bildene jeg tar. Det er ikke så fancy. Det er heller ikke meningen at det skal være det. Det skal være morsomt å holde på med, og forhåpentlig interessant for andre å følge meg og min historie.

Hva var det som inspirerte meg? Hvordan kom jeg inn i denne vlogg-verdenen?

Jeg hadde jo ikke sett en eneste strikkepod før for ca ett og et halvt år siden. Morsom historie det der. Jeg forteller den kanskje i en episode senere 😉, så det er bare å følge med. 😊

Ha en fortsatt fin strikkedag

En får vokte seg

En får vokte seg

for manien

som stenger ute fornuften

som skyver hemninger til side

som sier ting du angrer etterpå

mennesker som blir såret

av ting manien har sagt

eller gjort

mot dem nærmest deg

En får vokte seg

for manien

som raserer økonomien din

i et anfall av "må ha"

alle tingene manien kjøper fordi vi "trenger dem"

manien som etterlater deg med ting du ikke trenger

En får vokte seg

for manien

for den ustoppelige energien

manien som får deg til å gjøre ting

ta unødige risikoer

manien som gir deg eufori

en så intens lykkefølelse

 

følelsen av at man kan klare alt

gjøre alt

som lar deg ta risiko

En får vokte seg for manien

den går over

etterlater deg i et bunnløst hull

der det er mørke

tomhet

utmattelse

motløshet

der man angrer

der angsten sitter og lurer

der rasjonaliteten har snudd ryggen til

der paranoiaen trykker

der du sliter med å puste

der lyset bare er et glimmer lang borte

En får vokte seg

for manien

Takler ikke endringer så bra

Vinteren har vært pyton
Bare regn og snø og uvær
Våren har vært pyton
Bare regn og snø og uvær
Så kom Corona og lockdown
Pyton

(fortsetter under bildet)

Brakkesyke, advarer de mot - du kan få brakkesyke av å være sosialt isolert så lenge

Ikke noe nytt der altså
Brakkesyken har jeg hatt hele vinteren og våren...det har jo vært bare snø, regn og uvær

Kronisk nedstemt i lange perioder og noen gløtt av sol innimellom
slikt blir det lite utetid av, spesielt når været har vært så dårlig at man ikke har hælt seg ut

Ikke hjulpet særlig av endringer i livet mitt
Mannen og jeg flyttet inn i hans barndomshjem i høst. Jeg visste jo at det ville skje, det var det informert om omtrent før jeg hadde flytta inn hos ham. Men likevel ble det en endring i livet mitt som gjorde at jeg ble dårlig.

Jeg takler ikke endringer så bra, men når det har gått en stund, går det seg til... og så er det ikke så ille lenger

men denne gangen, denne gangen tok det lang tid. Helt til nå og sikkert enda litt lenger. Det tok lang tid før jeg begynte å føle meg hjemme, kanskje ikke helt der ennå? Kanskje det blir litt mer mitt når vi får pusset opp?

Gubben bytta bil. Fra den vi eide sammen til en litt større bil som han nå eier alene. Jeg kan jo fortsatt kjøre så mye jeg vil, ikke noe problem der altså, men jeg følte på at det nå ble litt mer tungvint å komme seg ut. Den garasjedøra er jo ikke akkurat bare å trykke på en knapp og så går den opp... Økonomien var en viktig faktor for at vi ikke er medeiere i denne bilen.

Overgangen til uføretrygd medførte inntektsnedgang. Enda en endring man må ta inn over seg og ta hensyn til - dårligere økonomi
Man må liksom tenke en gang til over hva man kan se seg råd til, og ikke. Jeg har bestandig vært forsiktig med økonomien, passet på og sånt. Det er jo så mye man får lyst på, og noen ganger har det kanskje blitt brukt litt for mye penger på ting. Men nå, nå vurderes alle innkjøp på en litt annen måte. Det blir strengere prioriteringer. Har jeg virkelig bruk for den? fin, ja men virkelig? Nei...

Heldig vis tilpasser man seg til ny hverdag
Det blir bedre
Noen ganger tar det bare litt lenger tid
Det er det som er greia
Når man sliter psykisk

Pyton


Ha en fortsatt fin dag

Jobb Eller?

Sånn rent bortsett fra skryteinnlegget som jeg nettopp har publisert er det nå en stund siden jeg har skrevet noe.

Dere husker sikkert min optimisme i høst over ar jeg jobbet litt igjen. Jeg fikk et sommervikariat som servicemedarbeider på kommunehuset her jeg bor. Det var jo kjempebra! jeg følte virkelig bra, og optimistisk og glad over at jeg endelig jobba.

 Etter endt vikariat hadde jeg en periode med arbeidsutprøving på samme sted.

Men så ble det som det måtte, helsa "sprakk" igjen. Jeg gikk inn i en periode med nedstemthet, og, det jeg vil kalle, lette angstanfall. Ikke sånne som du mister pusten av og du kjenner at magen vrir seg flere omganger, men sånne som vrir seg litt i magen og gjør at det blir litt tyngre dager.

Dette medførte jo at jeg ikke greide å jobbe slik jeg ville, og som var påkrevet.

I oppfølgingsmøte med NAV og kontaktpersonen min på jobb ble vi enige om å avslutte arbeideutprøvingen.

Hvorfor? Jo fordi, jeg ikke klarte det. Jeg greide ikke å holde stresset og nedstemtheten borte, jeg fikk svikt i hukommelsen, jeg ble lett distrahert, ukonsentrert, lett irritert (selv om jeg unngikk å la det skinne gjennom så godt jeg kunne). Kom hjem som et slakt om ettermiddagen og "svimte av" i stolen min. Hadde ikke energi til å gjøre noen ting hjemme.

Så, jeg har ikke jobb, jeg har ikke gode utsikter til å få meg jobb, på grunn av helsa.

Så nå, nå har jeg søkt om uførepensjon.

Ja, det ble slik, Skal jeg skamme meg over det? Nei, hvorfor skulle jeg det?

Jeg velger å si det som det er. Jeg sier det fordi det er noen som skammer seg over at de har blitt uføre, fordi psykisk helse dessverre fortsatt er vanskelig å snakke om, og at konsekvensen av å være psykisk syk/ha en psykisk lidelse kan rett og slett være at man blir arbeidsufør.

Jeg velger å si det fordi psykisk helse fortsatt er stigmatisert. Det synes ikke utenpå, så da er man ikke syk da. 

Men jo, vi er det, i varierende grad. Noen mer enn andre. 

Men vi skal ikke sammenligne oss med andre. Jeg er den jeg er, med min lidelse. Jeg er ikke som deg, kommer ikke til å bli som deg, like lite som du kommer til å bli som meg.

Jeg må finne MIN måte å håndtere min situasjon på.

Der er gode dager, og der er dårlige dager, dager der jeg går rundt meg selv og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, og ikke har energi til å gjøre noe fordi tåka ligger tungt over hodet mitt. Fordi angsten gnager i magen og lager hull, fordi depresjonen er så langvarig at den er blitt "normalen".

Bildet er laget av Elisabeth Eide, Facebooksiden hennes heter Elisabeth Eide Art. Hun er kjempeflink

Av og til føler jeg meg litt sånn, fortapt i snødrevet.

Men innimellom er der lysglimt. Vi går mot lysere tider og vår. Snart er det påske. 

Jeg har et par turer jeg gleder meg til. Først til Molde og koftefesten nå i helgen som kommer. Så skal jeg og mamma på tur sammen til Praha og julemarkedet der. Det gleder jeg meg til. Det er ikke før til høsten, men det er noe fint å se frem til, turen og å treffe nye og gamle kjente igjen.

Ha en fin kveld videre.

Siden sist

Når jeg tenker på hva jeg har gjort siden sist og hvordan jeg har det nå, føler jeg meg optimistisk.

Jeg har personer rundt meg som har hjulpet meg slik at jeg nå faktisk er kommet meg så langt at jeg kan jobbe.

Jeg takker for det, og håper at fremgangen fortsetter

Det har ikke vært enkelt, men man jobber på og merker endringer litt etter litt.

Jo, jeg kjenner på angsten, nesten hver dag, men klarer som regel å holde den i sjakk.

Jeg har en jobb å gjøre, hver dag. Nok hvile, nok søvn, rutiner, litt pause innimellom.

Det går som regel greit. 

Etter lange travle, slitsomme dager, kjenner jeg på angsten, at jeg er fryktelig sliten, at det ikke skal så mye til før jeg kjenner tårene, at jeg trenger å trekke meg tilbake.

Da tar jeg frem strikketøyet eller en bok, helst. Men ender også opp med nesen i et spill på nettbrettet.

Joda, passe seg for spillavhengighet, selv for spill hvor man ikke vinner annet enn poeng og tilgang til neste nivå og taper kun tiden man bruker på å spille. Men at det er en tidstyv, nei det er det ingen tvil om.

Det er vel heller ikke så veldig bra, men tenker at når hodet okkuperes med oppgaver og andre tanker, så slipper ikke angsten til.

De som har lest bloggen min tidligere, har nok fått med seg hva det dreier seg om.

her er et par tidligere innlegg

Smerten

17. mai

Psykisk helse er ikke et enkelt tema, det er mange fordommer ute og går.
Det er en sykdom som ikke synes på utsiden.

Men det er inni man kjenner på det. Det er inni man skriker, hyler og gråter.
Det er inni, hvor ingen kan se det, men som for deg føles som et stort åpent sår.

Jeg håper at ved å være åpen, og dele litt av mine erfaringer, kan jeg hjelpe andre i samme situasjon.

Det blir aldri feil å være ærlig, selv om det er vanskelig.

Når menneskene rundt deg vet hvordan du har det, er det lettere å bære

Ikke vær sterk for lenge, lytt til kroppen din, ta hensyn til den, ta vare på deg selv først, søk hjelp

Det har du alt å tjene på.

I dag

I dag har jeg vikarjobb

Jeg har faste rutiner

Spiser til faste tider og tar medisinen når jeg skal (hender jo at jeg glemmer)

Sover godt om natten etter en god dag på jobb

Er fortsatt ingen morgenfugl men lever greit med det

Hva jeg håper på?
At min fremgang fortsetter slik som nå.

At jeg får fortsette i jobben jeg har etter at kontrakten min går ut i slutten av måneden.

At jeg får fortsette å jobbe sammen med flotte kolleger

At jeg kan få fast jobb

At du finner styrken til å søke den hjelpen du trenger

Ha en fortsatt fin kveld

Ser du meg?

Hvis jeg spurte deg for 5 år siden

Når du ser på meg, hva ser du?

Hvis jeg spurte deg for 5 år siden

Hva tenker du når du ser meg?

Hvis jeg spurte deg for 5 år siden

Hvem ser du?

Hvis jeg spurte deg i dag

Når du ser på meg, hva ser du?

Hvis jeg spurte deg i dag

Hva tenker du når du ser meg?

Hvis jeg spurte deg i dag

Hvem ser du?

Hvis jeg spør deg i morgen

Ser du det samme nå som du gjorde den gangen?

Hvis jeg spør deg i morgen,

Tenker du det samme nå som den gangen?

Hvis jeg spør deg i morgen

Ser du den samme nå som den gangen?

Tiden går, men det er nå rart med det; 

Først når man reiser bort finner en mennesker som ikke holder fortiden din mot deg...

(C) Anne Oline Eliassen

Smerten

Smerten når angsten river i kroppen

Verker i hver en nerve

fra hårroten til stortåa

Når angsten setter seg som en klump i magen

som en hånd rund hjertet som vrir og klemmer

Hjertet som banker så hardt, setter seg som en klump i halsen

Munnen som blir tørr

Fluktimpulsen som slår inn for fullt

Smerten når tankene går sine egne veier

som ikke vil spille på lag

som vil at alt skal være problem og smerte

De stille samtalene med seg selv

Samtalene man har med den andre

inni hodet

alle ordene

Ensomheten

skjenneprekenen man gir seg selv når et snev av fornuft får slippe gjennom

Smerten ved angsten

for å få angst

Og så

Når mørket letter

Når alt føles mye bedre

Når man føler et snev av normalitet igjen

Da ligger smerten og angsten som en liten streng

i bakgrunnen

Tankene finnes der

lurer i bakhodet

truer med å komme frem igjen

De er lettere å skyve tilbake

når fornuften og rasjonaliteten får råde en stund

Glede

ved å ikke kjenne den smerten som tar tak i hele kroppen

ikke kjenne den knugende angsten

Men bak gleden

der lurer smerten

17. Mai

Er vi så glad i.

Joda, jeg også

Men jeg har ikke vært ute og gått i 17. mai-tog. Jeg har ikke spist is og pølser i brød med ketchup på. Jeg har ikke skravlet og ledd med venner og kjente i dag. Jeg har vært hjemme. Hatt en stille og rolig dag sammen med min kjære.

Men, jeg har jo ikke ligget helt på latsiden. Jeg har fått unna noe husarbeid. Noe som jeg ikke har hatt så veldig mye energi til. Jeg har gjort litt håndarbeid. Har blitt en eller to Rensekluter. og jeg har ryddet i strikkekroken min. Heldigvis har jeg ikke tatt et eneste bilde av noen av disse tingene. Bare forteller at hybelkaninene rundt omkring måtte vike for våtmoppen. klær ble vasket, tørket, lagt sammen og lagt på plass i skuffer og skap. Innimellom ble det som sagt litt strikking og meditasjon.

Ja, for det må jeg gjøre. Det har legen sagt. Ta ting med ro, ikke stresse. Men, ha rutiner, regelmessige måltider osv. Meditere og mosjonere. Ble litt lite mosjon i dag, men litt meditasjon mellom slagene.

Det er egentlig veldig deilig å koble ut innimellom. Bare slappe helt av og kjenne at kroppen blir rolig og avslappet, og at hodet ikke spinner i tusen tanker, men kan få en liten stund med stillhet. Kjenne at sjelen får litt ro og kjenne at man samler ny energi til å gjøre litt til. Men, samtidig passe på at jeg ikke gjør for mye. Da kan jeg bli syk, da havner jeg i kjelleren igjen. Det er bare at like før det skjer, er jeg helt på topp, på toppen av verden, på toppen av Mt. Everest. Ingenting er et problem. Proppet full av energi. Kan klare ALT. Det er bare det at da er jeg også syk.

Har nå innsett at jeg har vært syk veldig lenge, uten at jeg har merket så mye til det. Når jeg nå har fått snakket med legen min, og han har sett meg i de forskjellige fasene av jo-jotilværelsen jeg til tider har hatt, har han funnet ut hvorfor det er sånn. Jeg har vært inne på tanken selv, men har i det lengste holdt fast ved at, "det kan det ikke være, kan det?" Jeg har heller ikke snakket med noen om dette heller. Det har jeg ikke vært sterk nok til, eller hatt mot til. Det var ikke før jeg gikk på veggen av stress at jeg begynte å ta depresjonen og utbrentheten på alvor, og jeg gikk til legen. Jeg var veldig heldig, og kom til en lege som forstod, og som også tok tak og ikke minst- og det er det aller viktigst- fulgte opp. Jeg ble satt på medisin uten at det hadde veldig stor effekt, men det tok brodden av svingningen. Så ble jeg referert videre. Jeg har fått ny medisin slik at nedturene ikke blir så tunge. Jeg må finne balansen. Være midt på, ikke oppe eller nede. Det er midt på at jeg er meg selv helt.

Det er vanskelig å snakke om psykiske problemer. Ja, for det er det det er. Psykisk syk. Så, da er det sagt. Ikke høyt med store bokstaver, men stille og rolig i denne bloggen som jeg vet at mine søstre og andre familiemedlemmer og noen andre som jeg ikke kjenner leser. Jeg har ikke snakket med dem om dette. Har liksom ikke væt noe tema heller. Mamma vet at jeg sliter, men ikke akkurat hva det er.

Og nå når jeg har skrevet dette, uten at jeg har konkludert med en diagnose, lurer jeg litt på om jeg tør å publisere dette. Ja, for hva kommer folk til å tro? Hvordan vil de reagere? Kommer de til å frike ut og holde meg på armlengdes avstand? Eller vil de ta det helt rolig og forsikre meg om at det er helt OK. Det er bare slik det er?

Så denne 17. mai-dagen har jeg stelt pent med meg selv, ikke utsatt meg selv for unødvendig stress. Det vet jeg kommer ved en senere anledning. Så jeg må samle god energi slik at jeg kan håndtere det.

Og mens jeg tar det med ro, strikker jeg, og tenker litt på hva jeg har lyst til å strikke som neste prosjekt,

Ha en fin dag videre :-)
<3