Hei, folkens
Det har vært lite aktivitet fra meg den siste lange tiden.
Nåvel, vi kan vel begynne med bakgrunnen.
Jeg har slitt lenge med psyken og har diagnosen bipolar lidelse 2. Dette betyr at jeg har humørsvingninger som går opp og ned mellom depresjon/angst og hypomani, og periodene med depresjon og nedstemthet kan vare lenge, flere måneder. Jeg er medisinert så svingningene er ikke så veldig merkbare nå men likevel slitsomme med lite energi.
Jeg har nok hatt denne lidelsen latent siden jeg var liten, og da jeg fikk diagnosen var det en del brikker som falt på plass. Jeg skal ikke utdype dette så mye. Det er nok å si at jeg i perioder har slitt med depresjon og angst.
Hva skjedde?
En dårlig arbeidssituasjon medførte at lidelsen ble trigget og jeg endte til slutt opp med delvis uførhet og ingen fast jobb. Det har tatt lang tid å komme hit hvor jeg er nå.
Tiden går.
I hele denne tiden har jeg hatt strikking og strikkedesign som hobby og terapi. Noe jeg virkelig liker å holde på med og jeg får utløp for kreativiteten. Dette har jeg også oppdaget svinger med lidelsen. I perioder med depresjon og angst får jeg ikke gjort så mye som jeg ønsker, har bare mange ideer men får ikke gjort så mye med dem. Jeg prøver å notere og jobbe litt innimellom, men det går tregt.
Litt har jeg fått til innimellom når det har lysnet litt. Slik som å få ferdig og utgitt oppskriften på Callies sokker og Solvårs sokker, som jo egentlig var ferdig i fjor vår. Det gjensto jo bare litt finpuss av oppskriftene og en siste korrektur før jeg kunne slippe dem fri. Jeg har også fått jobbet litt med andre prosjekter (som jeg vil fortelle mer om senere).
Jeg har vært/er heldig som har venner som strikker for meg når jeg selv ikke har strikkemojoen i orden. Det det står i er meg, når jeg ikke klarer å få oppskriftene såpass ferdige at de går an å følge og få sendt dem av gårde til strikking.
Akkurat nå har jeg et par par sokker som er nesten klare for teststrikking, og ikke minst fotografering. Ting tar tid, og den mentale helsen er faktisk en ganske stor tidstyv. Den gjør at jeg i perioder ikke har energi til å gjøre det jeg har lyst til og det som må til for å få gitt ut oppskriftene mine og reklamere for dem. Videre fører den til at man sitter med andre tidstyver... som sosiale medier, YouTube og spill.
Jeg startet med videoblogg for et par-tre år siden. Jeg tror det har blitt 20 episoder med strikking og design. Heller ikke her har det vært noen aktivitet det siste året. Man kan vel si at vloggen er lagt på is på ubestemt tid. Vi får se, kanskje det kommer noen episoder med reklame for egne design etter hvert.
Hva er nytt?
Tja, det er vel ikke så nytt nå lengre, det var nok mest nytt i september i fjor.
Etter lang tid som delvis ufør og uten fast jobb endret det seg ganske fort. Jeg fikk jobb. Det er vel ingen stor nyhet eller særlig spesielt.
Men jo, for meg er det det.
Jeg var i utgangspunktet ikke særlig motivert for noen jobb, men når jeg ble oppfordret til å svare på annonsen og søke av min andre halvdel, så gjorde jeg det. Jeg sendt inn dem mest uinspirerte søknaden jeg noen gang har skrevet etter egen mening. Jeg ble derfor ganske overrasket over å bli innkalt til intervju og så å bli tilbudt jobben.
Så i midten av september i fjor begynte jeg i ny jobb. Jeg må innrømme jeg liker og trives godt i jobben, noe jeg var skeptisk til til å begynne med, men det har gått forholdsvis bra.
Arbeidet gir masse, jeg liker å treffe folk, og snakke med dem og hjelpe. Det er faktisk veldig hyggelig å få smil og takk tilbake når jeg har kunnet hjelpe. Det er kjempefint å kunne bidra til at andre får en fin dag.
Baksiden av medaljen, og jeg vil ikke virke sytete.
Jeg jobber bare ettermiddag/kveld og bruker masse energi på jobben, med kundebehandling og utsetting av varer. Så når jeg kommer hjem etter end skift sånn ca halv ni på kvelden er jeg så sliten at jeg bare detter ned i stolen og ikke orker å gjøre noe. Det blir heller ikke gjort særlig mye fornuftig på formiddagen de dagene jeg skal på jobb. Lading av batterier for det meste.
Jeg jobber deltid, og det er mer enn nok for meg. Jeg kjenner på at jeg ikke har kapasitet til å jobbe mer enn jeg gjør nå, og skulle nok helst sett at jeg kunne gått ned noe i timeantall.
Denne tappingen av energi går jo også ut over husarbeid, og ikke minst strikkinga.
Men,
Jeg er takknemlig for at jeg har fått denne sjansen til å bidra i arbeidslivet. Jeg er takknemlig for at jeg greier å henge med. Jeg er takknemlig for hver dag jeg gjør en forskjell for noen. Jeg er takknemlig for at kroppen fremdeles henger sammen, og jeg er takknemlig for hver dag psyken min holder seg stabil -ish.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar